Overlevelsestur i Vågsbygdskauen

Avansert kart som viser vandrerute, høydepunkter, nedturer og andre viktigheter. Det var en krevende og potensielt risikabel ferd, med ekstreme avstander til siviliserte strøk.

Overlevelses- og overnattingsturen i Vågsbygdskauen, eller Vågsbygdmarka eller hva det nå enn heter, fant sted i fabuløst sommervær 30. juni - 1. juli 2018.

Ekspedisjonsdeltakere

Grunnet de potensielt farlige forholdene en kan risikere å møte på i slikt et uutforsket terreng, ble kun to personer funnet å være verdige deltakere på ekspedisjonen. Turdeltakerne, som begge kom fra det hele med livet i behold, var:

Michelle - Erfaren overlevelsesekspert, for anledningen busset inn fra utlandet. Besitter betydelig ekspertise innen blant annet teltoppsett og kokkelering på stormkjøkken. Dyktig naturfotograf.

Geir - Utstyrsleverandør, kartleser og pakkesel. Dyktig Michelle-fotograf.

Forberedelser og utstyr

Forberedelsene begynte kort tid før selve turen, da selve ideen om en helgeutflukt oppstod noe spontant som følge av at et lenge ønsket teltkjøp endelig var i boks. Neste steg var å bestemme begivenhetens åsted. Fabuløse Norgeskart ble inngående studert, og i kappestrid med å vandre nordover fra enten Kjerrane eller Jegersberg, falt til slutt valget på Vågsbygdskauen - et område ingen av ekspedisjonsdeltakerne før hadde ferdes i. Fra satelittbildene så Søgneneset i Rossevannet ut som et trivelig sted å smelle opp et telt, og dette ble dermed satt som et foreløpig turmål. Senere ble teltetips innhentet fra John, som via sin lokalkjente bror kunne foreslå Hestetjønn og Svingervann som utmerkede overnattingssteder. En justert slagplan ble da å gå inn i skogen ved Rige, for så å krongle seg sydover via Hestetjønn og Svingervann til Rossevannet og Søgneneset.

Rykende ferskt telt oppslått ved Grimsvannet.

For å kunne takle en voldsom tur som dette, er det selvsagt en forutsetning med godt utstyr. En del av utstyret var flunkende nytt og skulle med det prøves for aller første gang, mens noe hadde vært med på fjorårets padletur på Telemarkskanalen. I tillegg kom utstyr og nødvendigheter fraktet inn i landet av den erfarne villmarkskvinnen Michelle.

Av nye og uprøvde godsaker kan nevnes teltet, et flunkende nytt MSR Elixir tremanns kuppeltelt, smuglet inn fra utlandet. Teltet er i oppsett er svært likt Michelles krypinn MSR Hubba, men har til forskjell fra sistnevnte plass til tre personer heller enn tre kvart - om enn på bekostning av vekt og pakkstørrelse. Også stormkjøkkenet, en Trangia 25-4 UL med gassbrenner, var nytt. Gasskjøkken var et uprøvd påfunn for begge ekspedisjonsdeltakerne, og noe de så frem til å teste ut - forhåpentligvis uten å svi av Vågsbygdskauen i samme slengen.

Av mer velbrukt utstyr kan nevnes to stykk selvoppblåsbare liggeunderlag som bare delvis eller ikke i det hele tatt blåses opp av seg selv, samt en liten og lett sovepose til Geir og en gigantisk vintermastodont man håpet kunne holde Michelle varm gjennom tropenatten. Det hele ble fraktet i to ryggsekker: En 68L Osprey Kestrel, også den flunkende ny og såvidt stor nok til å romme vintermastodonten, samt en velbrukt og trofast følgesvenn i Michelles Haglöfs 25L.

I tillegg til dette kom mat og andre småtterier. Ekspedisjonsmedlemmene var også ikledd klær.

Turdagbok

Dag 1

Indre Fiskåvann ble et tidlig høydepunkt på turen.

Turfølget la avsted fra Tinnheia lørdag 30. juni, men kom i sedvanlig stil ikke avgårde før tidlig på kvelden - overbevist om at turplanen uansett innebar små avstander og lettlendt terreng. Etter først å ha traversert Tinnheia og Hellemyr, og klokelig styrt unna Slettheia, kom endelig vandrerne til skogs ved det nitriste næringsområdet Rige. Kun ti minutters spasertur derfra nådde man Indre Fiskåvannet. Dette skulle vise seg å være en virkelig perle, og også et aldeles utmerket sted å slå leir. Men skogsturen bare såvidt var begynt, og med Rige altfor nærme nøyde man seg med en kort pause for å nyte (og fotografere) de flotte omgivelsene med skog og vann, bratte fjellskrenter og Michelle i kveldssol. Stoppet la slett ingen demper på forventningene om hvilke perler man kunne støte på lenger ute i Vågsbygdskauens villmark.

Ferden gikk deretter sørover langs vannets østre kant. Like før man ankom demningen som skiller Indre Fiskåvannet fra Fiskåvannet, støtte man på en stålorm - for Michelle et nytt og spennende bekjentskap. Stålormen ble behørig fotografert av Michelle, mens Michelle ble behørig fotografert av Geir. Fra demningen gikk så turen vestover, og allerede nå begynte man å ane et noe mer kupert terreng enn forventet - med stadige opp- og nedstigninger. Til gjengjeld sørget bugnende blåbærbusker for stadige påfyll av energi. Ved den nordvestlige enden av Fiskåvannet kom man så til en topp. Her ble det tatt en liten pause, hvor man kunne skue over Fiskåvannet i varm kveldssol. Ettersom klokken nå hadde passert ni på kveld, satset man på å traske i vei til Hestetjønn og slå leir der med klokken elleve som absolutt seneste tidspunkt. Anbefalt som det var av en lokalkjent, kunne det jo umulig være noe annet enn et fantastisk leirsted!

Michelle nyter utsikten over Fiskåvann.

Trygt geleidet av Norgeskart fortsatte turen innover i samme kuperte og blåbærgnafsende stil som tidligere, men nå gjennom tett skog og uten nevneverdige severdigheter eller utkikkspunkter. Med Hestetjønn kun et lite stykke unna, kom så reisefølget til et stikryss hvor veien videre plutselig ble noe uklar. Upassende nok var det også nettopp her at enhver mygg i Vågsbygdskauen hadde samlet seg til selskapeligheter denne lørdagskvelden. Heldigvis samarbeidet ekspedisjonsdeltakerne godt: Mens Michelle sørget for å distrahere myggen med bare armer og ben, forsøkte en mer påkledd Geir å pønske ut retningen videre. Etter noen minutter evnet han utrolig nok å peke ut retningen til en annen sti hele fem meter unna. De meget lokale myggfestlighetene kunne dermed forlates, og Geir og det som var igjen av festmåltidet Michelle ankom nordsiden av Hestetjønn klokken elleve presis.

Vel fremme ved det forgjettede Hestetjønn var det et noe nedslått reisefølge som så seg rundt. Det bittelille vannet innbød verken til kveldsmat, frokostkaffe eller morgenstell, og utsikten var begrenset til høye trær og en kranglevoren fjellvegg på andre siden av vannet. Etter å ha gumlet noen nøtter og forgjeves forsøkt å finne en halvgod teltplass, ble det - klokkeslettet til tross - besluttet å storme videre i retning det større Grimsvannet lenger øst. Dit gikk heldigvis stien i et lettere terreng, og nesten umiddelbart etter ankomst Grimsvannet fant man en utmerket teltplass ved dets nordvestre side. Synet av husbebyggelse på andre siden av vannet, såvel som lyden av lørdagsfest og støyende nattbadere, la riktignok en viss demper på villmarksfølelsen man hadde opparbeidet seg gjennom en lang gåtur. Men gleden over å ha funnet et flott overnattingssted, ved en ren og pen innsjø badet i måneskinn, forble like stor.

Under Michelles kyndige veiledning og blendende hodelykt ble teltet raskt satt opp. Selv gass-stormkjøkkenet evnet man å ta i bruk uten større eksplosjonsulykker. En lekker grønnsakssuppe ble tryllet frem til kvelds, så god at Geir knapt tenkte over fraværet av turfavoritten Snurring - et fravær som normalt ville smertet han stort. Til slutt var det to fornøyde ekspedisjonsdeltakere som kunne klumpe seg sammen i et hjørne av det altfor store teltet og falle i dyp friluftssøvn.

Dag 2

Torsodden ved det lille Storvannet.

Turens andre dag åpnet på bedagelig vis, med havregrøt og nøtter til frokost, morgenkaffe og en liten svømmetur. Rundt Grimsvannet var det stille og fredelig denne morgenen, om enn med et par badegjester og en dugnadsgjeng på andre siden av vannet. En andemor slang innom for å inspisere teltleiren sammen med hennes fem søte små, noe som også bidro til en hyggelig start på dagen. Etter å ha stappet alle eiendeler ned i sekkene, gikk turen videre til det nærliggende og ikke spesielt store Storvannet. Her kom man til en nydelig liten odde, titulert noe slikt som Torsodden. Også dette et potensielt godt leirsted, med utsikt til holmer, små øyer og bratte fjellkanter som stupte ned i vannet.

Dernest gikk turen i lett terreng i retning Svingervannet, som ved siden av Hestetjønn også hadde blitt anbefalt som et godt overnattingssted. Dessverre fulgte man her en sti på sørsiden som knapt ga noe særlig utsikt over vannet. Derfra var det kun et kort stykke videre til Rossevannet, hvor man støtte på noe så vilt som et kommunalt og ikke spesielt fotogent vannanlegg - dog med flott utsikt over Rossevannet. Etter en pause med grubling over ferden videre, ble det besluttet å fortsette sørover langs vannets østkant, så man i alle fall fikk sett Søgnetneset og de små øyene rundt.

Med dette havnet man atter på en sti av det mer ulendte slaget, med bratte og til dels overgrodde stier som ga den lokale flåtten aldeles ypperlige arbeidsforhold. Underveis kunne Søgneneset tidvis observeres fra avstand, men kun i tilstrekkelig grad til å fastslå at dette nok ikke var så godt egnet for telting likevel, da det - som med resten av Vågsbygdskauen - virket atskillig mer kupert enn forventet.

Etter en brå nedstigning nær Rossevannets søndre ende, kunne de to vandrerne driste seg ut til vannkanten for å nyte utsikten og en kopp rykende varm kaffe. Dessverre ble planen forstyrret av noen merkverdige insekter; fluelignende krek som hang på de to turgåerne som klegger og som attpåtil tok seg den uhørte friheten å stikke Michelle. (Mon tro hva slags udyr det var? Det falt visst ikke Michelle inn å fotografere dem.) Heller en å nyte en kopp kaffe, kastet de paniske vandrerne seg i vannet for å søke tilflukt og planlegge neste trekk derfra. Etter litt nedkjøling og samling av mot, stormet opp av vannet og fikk gjennomført en kjapp ekstraksjon fra åstedet.

Kort tid etter møtte man så på en velfødd grevling, også den på vill flukt der den peste avgårde gjennom blåbærlyngen og rundt en fjellknaus. Dernest karret man seg over på en skogsvei, et tydelig tegn på at sivilisasjon ikke kunne være langt unna. Her støtte man endelig også på markjordbær, en delikatesse som for lengst var blitt etterlyst av villbær-entusiast Michelle. På bedagelig vis trasket man videre fra hugstskog til beitemarker, videre til en hestegård og til slutt ut på den mindre trivelige Langenesveien.

En god strekning på mindre trivelig asfalt ble tilbakelagt før ankomst Kjosbukta og den lokale bensinstasjonen der, hvor et kjøpt og slukt med den største vellyst. Ekspedisjonsdeltakerne hoppet deretter på en buss, også den flunkende ny, og jukset seg på den måten trygt hjem igjen til utgangspunktet ved Geirpedias redaksjonslokaler på Tinnheia.

Høydepunkter (kan fint gjentas)

Et av mange høydepunkter: Andemor med barn avlegger teltleiren en visitt.

Ekspedisjonen i Vågsbygdskauen bød på flere fine opplevelser, små og store. Blant dem kan nevnes:

Indre Fiskåvannet: Greit nok, så ligger det ikke langt unna Rige, et sted så trist at det kun overgås av Sørlandsparken. Likevel viste dette seg å være en virkelig perle. Perfekt for bade- og grilltur, såvel som for en skikkelig dvask overnattingstur.

Dyreliv: Stålorm, andunger, grevling og ei svær padde var blant dyrelivet observert underveis. Sjelden føler man seg mer Lars Monsen enn når man møter på den slags beist og attpåtil kommer fra det med livet i behold. Padda flyktet til og med fra oss!

Torsodden v/Storvannet: Der kan man godt overnatte og starte dagen derpå med et friskt bad i ro og mak.

Mat: Michelles fabelaktige turmeny, supplert av blåbær og markjordbær underveis. Mmm..

Michelle: Beste turselskap som tenkes kan. Anbefales på det varmeste!

Nedturer (bør unngås)

Noen nedturer ble det selvsagt også, deriblant:

Hestetjønn: Et lite vannhull midt i skogen. Greit nok å gå forbi der, men altså..som overnattingsplass? Vannet skal helst ikke være svart før kaffen faktisk er tilsatt.Visse standarder må man da ha på en overlevelsesekspedisjon.

Dyreliv: Å gå seg vill på det ene stedet hvor alt av mygg har samlet seg, anbefales ikke. Ei heller å angripes av mystiske fluelignende krek som klistrer seg til en som klegg. (Utrolig irriterende at man ikke vet hva slags vesener det var snakk om. Føler jeg har det på tunga.) Og ikke minst å komme hjem og oppdage at man har fått sine livs første flåttbitt. Michelle fikk ett, Geir fikk hele seks. Hva er egentlig dødsraten etter et flåttbitt?

Mat: Ingen Snurring.

Lærdommer

Ikke lytt til erfarne kjentfolk! Altså, ærlig talt...Hestetjønn?